Vi deltar på kåring av værer hvert år.

Egenskaper

Den gammalnorske spælsauen er unik med tanke på de gamle genene som den er bærer av. Den er en godlynt, intelligent rase som har et utpreget godt morsinstinkt, relativt høyt lammetall, lite lammevansker og god melkeevne. Med krumma horn og godt utviklet flokkinstinkt som de har arvet opp gjennom mange generasjoner har de en suveren måte å forsvare seg på ovenfor rovdyr. Den er lettbeint og kjapp og tar seg godt fram i brattlendt terreng .
Den er hardfør og nøysom, og driftsformer som varmt og kaldt fjøs og utegang kan brukes. Ved utegang må de ha mulighet til ly i form av et hus med minst tre vegger og tilgang på vann. Den liker godt å være ute om vinteren, og ligger gjerne heller ute i kulda enn inne. Mens ved regn og vind rundt frysepunktet, kan det være godt å søke ly under tak. Ved utegang klippes ulla en gang, om våren. I vanlig fjøs må den klippes høst og vår.

 

Når det gjelder vedlikehold av kulturlandskap og gjengroing av gamle beiter så foretrekker de gjerne lauv, kvist og bark og holder alt i en meters høyde i sjakk.
Kjøtt og ull er unik i forhold til andre raser. Kjøttet er velsmakende og mørt med lite fett. Ulla består av fin, myk bunnull og lang sterk dekkull som henger i vakre lokker i forskjellige farger.

 

Bevaringsverdi rase

For 10 år siden var Gammalnorsk spælsau nesten utryddet, og ble betegnet som en truet dyrerase. I dag er heldigvis situasjonen annerledes, men rasen er fortsatt sårbar, og har betegneslen bevaringsverdig.

Det er en sau som hører hjemme i norsk natur ! Det er viktig å huske at disse gamle genene må bevares for ettertiden.

Rasen er registrert under rasekode 16 i Sauekontrollen.

 

Historie

Gammalnorsk spælsau er som etterkommer etter den gammelnorske sauen blant de mest opprinnelige av sauerasene våre.

Gammalnorsk spælsau stammer fra den gammelnorske sauen, som har gitt opphav til dagens spælsauraser. Gammelnorsk sau regnes som den mest opprinnelige typen av sau her i landet. Den er etterkommer etter den typen sau som var utbredt i hele Nord-Europa i eldre tid.

Denne sauetypen var antagelig nokså enerådende i Norge fram til 1600-1700-tallet. Fra tidlig på 1700-tallet ble det importert sauer fra Storbritannia. Dette var større sauer med finere ull, lange haler og høyere slaktevekter. Etter hvert som jordbruket generelt ble intensivert ble de importerte sauene foretrukket fremfor de lokale korthalesauene. Dette førte til at disse sauene nesten ble utryddet.

Ved 1900 tallets begynnelse var det bare spredte rester igjen av de norske korthalesauene. I 1912 ble det opprettet to avlsstasjoner for å bevare det som var igjen av disse opprinnelige sauene. Den ene avlsstasjonen huset kystsau som ble grunnlaget for gammelnorsk sau. Den andre huset korthalesau fra innlandet, som ble grunnlaget for dagens moderne spælsau.

Moderne avl på gamle raser

Gammalnorsk spælsau og moderne spælsau har stort sett samme historie fram til ca. 1950. Fra da av ble avlsarbeidet mer organisert og mer effektivt som følge av kjennskap til avkomsgransking, vektlegging av arvbarhet for økonomiske egenskaper og organisert husdyrkontroll.

På 1960-70-tallet skjedde det en markant endring i avlsarbeidet for spælsauen. Den som nå omtales som en moderne spælsau gikk i retning av større og mer kjøttfulle dyr, mindre vektlegging på ullkvalitet og ensretting mot hvite og kolla dyr.

Gammalnorsk spælsau var ikke offisielt definert som en egen rase før i 2002, men har hatt sin gruppe tilhengere, som har beholdt den gamle typen, uten særlig innblanding av gammalnorsk sau (villsau) eller den moderne spælsauen.

I siste halvdel av 1900-tallet har det vært betydelig innkryssing av bl.a. islandsk spælsau i den moderne spælsaupopulasjonen. Dette innslaget har ikke vært ønskelig i gammalnorsk spælsau. Siden gammalnorsk spælsau har stått utenfor det organiserte avlsarbeidet kan det antas at denne sædimporten ikke har hatt så stor innvirkning.

Nyere historie

I 2001 ble Landslaget for Gammalnorsk spælsau stiftet. Ildsjeler i dette miljøet satte i gang med å etterlyse eldre spælsaubesetninger utenom det ordinære avlsarbeidet. Parallelt hadde Genressursutvalget for husdyr (GUH) engasjert seg i å kartlegge "Gammaltypisk spælsau".

Som et samarbeid mellom Landslaget og GUH ble det i 2002 gjennomført en kartleggingsaksjon i store deler av Sør-Norge for å finne ut mer om utbredelse, antall besetninger og antall dyr, utveksling av dyr, og hva som hadde vært vektlagt i de enkelte besetninger. Målet var å få en oversikt og danne nettverk mellom brukerne som har denne rasen.

Kartleggingsarbeidet viste at det var svært stor variasjon innen populasjonen, og at det var problematisk å trekke en klar linje for å si hvilke dyr/besetninger som kunne inkluderes og hvilke som eventuelt ikke skulle defineres som gammalnorsk spælsau. Populasjonen har eksistert så godt som uten organisert samarbeid mot felles mål/rasestandard før Landslaget satte opp retningslinjer for utvalg og vurdering av dyr. Men i mange av besetningene er det bevisst avlet på egenskaper i tråd med beskrivelsen av spælsauen i 1. bind av Ætteboka for spælsau.

Utgangspunktet for populasjonen er at populasjonen er åpen, og at en i utvalg på besetningsnivå og spesielt ved utvalg av hanndyr og seminkandidater legger vekt på en eldre type utseende spælsau, med eksteriør og rasepreg som ble avlet for rundt 1960.

All informasjon er hentet fra Lanslaget for gammalnorsk spælsau